Er jeg virkelig maratonløper? Når bedragersyndromet dukker opp på målstreken

Vi ser for oss maratonløperen i eufori, med armene i været og et strålende smil foran målportalen. I virkeligheten dukker det ofte opp en annen, langt mer snikende følelse: tvil. Noen sier til seg selv at de egentlig ikke «løp» maraton fordi de gikk fra 35-kilometeren, mens andre mener de ikke fortjener tittelen fordi de brukte mer enn fem timer. Julien, 32, forteller om en spesiell første opplevelse med bedragersyndromet. «Jeg hadde nettopp fullført min første maraton i Paris. Jeg var utslitt, men så utrolig stolt … og likevel var det første jeg sa til vennene mine: “Jeg brukte 4.52, så det teller egentlig ikke”». En avslørende setning, som om innsatsen ikke hadde noen verdi så lenge den ikke passet inn i en “prestasjonsorientert” kategori.

Følelsen har ofte røtter i den konstante sammenligningen. Sosiale medier har forsterket fenomenet: Hver helg fylles Strava, Instagram og Facebook av spektakulære tider og heroiske beretninger. Når Kipchoge løper Berlin på 2.01 eller kollegaen din fullfører maraton på 3.20, er det vanskelig å ikke sette sin egen tid i perspektiv. Problemet er at sammenligningen visker ut en åpenbar sannhet: En maraton, enten den løpes på to eller seks timer, er fortsatt den samme løypa, den samme distansen og den samme kampen. Når denne dimensjonen glemmes, reduserer mange mosjonister prestasjonen sin til et enkelt tall, som om 42,195 km skulle bli kortere fordi noen andre har løpt distansen raskere.

Legitimitet handler om andres blikk

Bedragersyndromet, som er velkjent i arbeidslivet, gjør seg også gjeldende i mosjonssidretten. Mange maratonløpere føler seg først berettiget når omgivelsene anerkjenner innsatsen de har lagt ned. «Da jeg fortalte kollegene mine at jeg hadde løpt maraton, var den første reaksjonen: “Jaså, men på hvilken tid?” Jeg svarte 4.40, og merket at smilene deres stivnet litt, forteller Sarah, som har likt lange løpeturer i nærmere tre år. Siden har jeg hatt vanskelig for å si at jeg er maratonløper, som om jeg hele tiden må forsvare det». Behovet for bekreftelse utenfra styrer ofte hvordan man vurderer sin egen prestasjon. Likevel burde ikke tittelen maratonløper avhenge av en sluttid eller andres vurderinger, men av den personlige reisen som førte frem til målstreken.

Når hodet svikter før beina

Det mest slående er at utfordringen ikke bare ligger i selve løpet, men også i tiden etterpå. Kroppen henter seg inn i løpet av noen dager, mens hodet kan bli værende i følelsen av ikke å være “god nok”. Noen løper stadig flere maratoner for å berolige seg selv, som om de må samle medaljer for å bevise at de hører til i klubben. Andre, som Thomas, en erfaren 41 år gammel løper fra Grenoble, unngår til og med å nevne prestasjonen fordi de frykter å bli spurt om tiden. «Jeg har løpt i ti år og fullført tre maratoner, men jeg tør ikke snakke så mye om det. Jeg tenker alltid at de ekte maratonløperne er de som sikter mot tre timer. Selv har jeg bare overlevd distansen». Bedragersyndromet fungerer her som en vedvarende skygge: Det er ikke nok å ha slitt seg gjennom og krysset målstreken. Man må også føle seg berettiget til å bruke ordet “maratonløper”.

Finn tilbake til stoltheten over innsatsen

Nøkkelen ligger kanskje i å endre perspektiv. Idrettspsykologer understreker ofte at maraton ikke bare handler om sluttprestasjonen, men om hele prosessen. Hver langtur i kulda, hvert offer en helg og hver smerte man håndterer på trening, er en del av maratonløperens identitet. Som Haile Gebrselassie sa til Guardian : «Når man løper maraton, konkurrerer man mot distansen, ikke mot de andre løperne eller klokka. På lange distanser må man lære seg å være tålmodig. Man trenger ikke åpne veldig hardt. Men det er treningen som virkelig teller ». Når innsatsen settes inn i en større sammenheng, får opplevelsen tilbake sin verdi. Å være maratonløper handler ikke om å slå rekorder, men om å ha våget seg ut på et eventyr som favner langt mer enn selve målstreken.

En siste sluttspurt

Ordet «maratonløper» kan virke imponerende, og det er nok derfor det skaper så mye tvil hos dem som tar det i bruk. Det forbindes med utholdenhet, mot og motstandskraft. Likevel følger det ingen skjulte krav: Ingen minste sluttid, ingen bestemt fart. Legitimitet handler ikke om prestasjon, men om innsats og engasjement. Så ja, også den som gikk fra 30-kilometeren, hun som brukte fem timer, og han som sverget på aldri å løpe igjen … alle er maratonløpere. Og neste gang den lille stemmen i hodet spør «Er jeg egentlig berettiget?», holder det kanskje å svare med en enkel sannhet: Det finnes ingen bedragere i målområdet etter 42 kilometer.

➜ Se maratonkalenderen