Hva blir det av minnene fra konkurransene våre?

Hver konkurranse oppleves som et intenst eventyr over flere uker, noen ganger måneder, med klimakset på selve konkurransedagen. Mange entusiaster opplever forberedelsene som en reise, akkurat som et maraton. Når målstreken er passert, får de materielle sporene en sentimental verdi. Noen bygger nærmest et lite minnetempel, slik som Laurie Maleysson (Velay Athlétisme), beste franske kvinne i Marathon de Paris 2024, med tiden 2.40.02 i Valence samme år.

«Jeg tar vare på ganske mange symbolske ting som minner meg om løpene mine, for eksempel startnumrene. Jeg kan ikke beholde alt, da ville det blitt enorme mengder, men jeg velger ut og arkiverer de mest betydningsfulle og fineste i en mappe. Det er ofte startnumre fra franske mesterskap, maratonløp, rekorder og viktige seire. I begynnelsen skrev jeg løpet, tiden og plasseringen min på baksiden», forteller utøveren fra Patrice Ducret.

Faren introduserte henne for løpingen, og kvinnen fra Haute-Loire setter pris på å gi ham trofeene sine, blant annet den personlige tavlen fra Marathon de Paris 2024 med startnummeret og medaljen inngravert med tiden 2.40.02. Faren følger nøye med på alle resultatene hennes. «Han har et rom fullt av pokalene og medaljene mine helt fra starten av friidrettskarrieren. Han er stolt over å ha dem hjemme hos seg. Hans står på den ene siden, for han var en god løper, og mine på den andre.» Et blikk på disse små skattene tar henne tilbake til «følelsene fra løpet, seieren og noen ganger hvor hardt en bestemt innsats var. Man blir knyttet til disse små tingene», forklarer hun fra Le Puy-en-Velay.

Symbolske minner, noen av dem ganske uvanlige

Laurie Maleysson deler livet med Pierre Lavernhe, som nylig ble europamester i mastermaraton i Finland. Løperen fra Le Puy-en-Velay mangler ikke fantasi når det gjelder å ta vare på minnene fra legendariske løp.

Hans mesterstykke etter et løp? Å redde en bit av det legendariske blå teppet ved målgangen i Valence-maratonen.

«Arrangøren var i ferd med å demontere infrastrukturen fra Marathon de Valence. Det lå igjen en kvadratmeter teppe som skulle kastes. Vakten så rart på oss da vi ba om tillatelse. Til slutt hjalp han oss til og med med å skjære opp teppet. Pierre gjorde det senere om til små, profilerte kvadrater på 42 mm på hver side, med tidene våre og maratonlogoen. Jeg kjøpte en ramme for å vise dem frem som et trofé. Det er veldig symbolsk for oss.»

Maratonløperen, som har 34.08 på 10 km, tar også vare på de mer beskjedne minnene, som armbånd fra franske mesterskap gjort om til nøkkelringer, samt metrobilletter og billetter fra messer eller utstillinger knyttet til løpsreisene hennes. «Vi liker også lykkebringende ting til konkurransedagene, som armbåndet Pierre, barna og jeg har sammen. Han hadde det på under europamesterskapet i maraton. Etter løpet tok han det av for å ta vare på det. Jeg skal gjøre det samme etter Berlin Marathon 2025. Det er en liten påminnelse om lidenskapen vi deler.»

Løpeskoene, eller minnene om svetten

Pierre Lavernhe går heller ikke tom for ideer etter et maraton. Programlederen for Borne Podcast legger Nike Alphafly-skoene sine i en eske, skriver tiden på den og bruker dem aldri igjen. «Det er en form for arv til barna mine. Jeg liker også å tenke på at skoene får en vintageverdi om noen år.»

Løpesko kan være knyttet til en rekord, et bestemt maraton eller en knallhard treningsperiode. Julien Rabaca (Athletic Club Secteur Monistrol) forteller. «Jeg har alltid hatt lyst til å ta vare på utslitte sko i stedet for å kaste dem.»

© Julien Rabaca (i gult), 2.15.34 på maraton, 1.03.30 på halvmaraton. © Thomas Brachet

24-åringen fra Monistrol løp 2.15.34 i Valence i 2024, i sitt første maraton, og kjenner historien til hvert eneste par ut og inn. «Hvis jeg en dag når målene mine, vil disse skoene være et konkret bevis på alt arbeidet jeg har lagt ned, både i konkurranser og på trening.»

 Å se disse skoene gir meg motivasjon i perioder der jeg føler meg mindre bra. Jeg ser alt arbeidet jeg allerede har lagt ned med dem. Hvis jeg en dag realiserer drømmene mine, kan jeg tenke at det måtte utrolig mange par joggesko til for å komme dit.»

I garasjen har han en hylle med skoene han bruker nå, trofeene og medaljene han har samlet fra løpingen, men også dem fra motorsykkelårene. Finishermedaljene betyr lite for ham, med unntak av dem fra seire og rekorder. Som medaljen fra hans første maraton i Valence i 2024, eller fra seieren på 21 km i Run In Lyon. Og ikke minst medaljen fra halvmaratonet i Valence, der den hardtarbeidende løperen satte årets beste franske U23-prestasjon med 1.03.30. «Dette stedet er et slags museum», oppsummerer Julien Rabaca.

© Julien Rabacas «museum» for løping (Athletic Club Monistrol.)

Løpsminner som pynt og motivasjon

Nélie Clément (Gap Hautes Alpes Athlétisme) samler ikke bare startnumrene fra franske, europeiske og verdensmesterskap og sine «store prestasjoner», men også nasjonale titler og uttak til det franske landslaget. 22 år gammel har løperen fra Grenoble allerede en imponerende merittliste. Hun har fire ungdomsuttak og to senioruttak, i fjelløp, motbakkeløp og terrengløp. Det hun setter aller høyest, er minnene fra kampene hun har utkjempet.

«Jeg laminerer startnumrene mine og henger dem på veggene på rommet mitt. Oppå dem legger jeg medaljene, sammen med armbånd fra terrengløp og akkrediteringskort fra de store mesterskapene.» Hvert hjørne av rommet hennes er en mosaikk av friidrettsårene. Den mange ganger franske mesteren passer godt på startnumrene sine. «Jeg prøver å holde dem rene, uten bretter eller skader, og skriver ned løpet mitt på baksiden. De betyr utrolig mye for meg.»

© Nélie Clément (til høyre), 22 år og allerede seks uttak til det franske landslaget. © Alanis Duc

Den doble franske mesteren i fjelløp fra 2024 og 2025 liker å fordype seg i dette landskapet.

 Jeg elsker å se på veggene mine, stoppe ved et startnummer og hente frem minnene fra disse begivenhetene. På en måte opplever jeg dem på nytt. Jeg legger merke til hvilke tall som har gitt meg mest hell. Det er også noe av det som får meg til å strekke meg litt lenger hver dag, slik at jeg kan oppleve disse øyeblikkene igjen.»

Hos utøveren til Lucas Lecomte kommer medaljene i tillegg til bilder fra konkurranser hun har delt med vennene sine. Broren ga henne en medaljeholder, mens faren laget en konstruksjon for å henge opp utmerkelsene. «Rommet mitt er fullt av alt dette», sier Nélie Clément med et smil.

Avisartiklene? Dem lar hun moren ta vare på, og hun oppbevarer dem nøye. For Nélie er bildene mer verdifulle.

© Nélie Clément (Gap Hautes Alpes Athlétisme) tar vare på og viser frem alle sine nasjonale og internasjonale utmerkelser.

Minner skjult for andres blikk

For noen har løpsminnene en svært personlig og privat verdi. Jade Rodriguez (Entente Athlétique Grenoble 38), som spesialiserer seg på fjelløp, holder utmerkelsene sine utenfor andres synsfelt. Hun ble nummer tre i junior-VM i fjelløp i 2019 og arkiverer startnumrene fra «viktige» løp i en stor konvolutt.

© Jade Rodriguez, nummer tre i junior-VM i fjelløp i 2019. © Alanis Duc

 Jeg tar vare på startnumrene fra løp der jeg lyktes, men også fra dem der jeg mislyktes, for det er en del av utviklingen min. Jeg vil huske både nedturene og oppturene. Jeg velger også ut medaljer, jeg beholder ikke alt.»

Hun vokste opp i Font-Romeu og har i tillegg til flere pallplasser og nasjonale titler i fjelløp og terrengløp tre internasjonale uttak. Å stille ut seiersminnene får løperen til å reflektere. «Jeg tenker på hvordan jeg kan fremheve gjenstandene knyttet til de nasjonale og internasjonale pallplassene mine. Jeg har ennå ikke funnet en løsning som passer meg. Jeg synes det er litt vanskelig å vise dem frem hjemme eller på rommet mitt. Jeg blir ukomfortabel hvis folk stopper opp og ser på alt dette når de kommer inn. Det er ganske personlig.» Medaljene ligger i et skap, skjermet for andres blikk, sammen med symbolske gaver fra menneskene rundt henne. Et valg som sier noe om hvordan hun tenker.

Jade Rodriguez forklarer også dette ønsket med en «slags distanse til fortiden», en holdning som er rettet mot nåtiden og fremtiden. Mantraet hennes er å ikke dvele ved det som er over. Ernæringsfysiologen liker å hente frem de gode øyeblikkene, men blir ikke værende i dem. «Jeg blir veldig glad når jeg finner medaljene mine igjen og kan gå og se på dem når jeg vil, men jeg synes det er vanskelig å la fortidens ting stå fremme lenge. Jeg har det samme behovet for fornyelse når det gjelder bildene mine. Jeg må oppdatere dem med nyere bilder.»

Hvert løp setter et unikt avtrykk, noen ganger i form av en medalje, et startnummer eller et annet symbolsk minne. Gjenstandene blir minner om timene med hardt arbeid og følelsene som fulgte med. Årene går, men minnene om idrettsøyeblikkene lever videre. Til syvende og sist er det disse minnene, mer enn tidene, som bygger historien om en løper og lidenskapen deres.