Run the Bronx samler New Yorks lokalsamfunn

Bronx, nord i New York, er en av byens fem bydeler sammen med Manhattan, Brooklyn, Queens og Staten Island. Nesten 1,4 millioner mennesker bor her. Bydelen er kjent for sitt kulturelle mangfold og som hiphopens fødested. Her har Run The Bronx blitt arrangert hver første lørdag i mai i snart 50 år. Arrangementet vokser stadig og byr på 5 km, 10 km og en gåtur. Løpet går gjennom Concourse-området, kjent for baseballkampene på legendariske Yankee Stadium, hjemmebanen til New York Yankees. Løypa følger blant annet Grand Concourse, den nesten ni kilometer lange hovedgaten som går gjennom bydelen.

➜ Robert Whelan er arrangør for Roscoe C. Brown Jr. Hall of Fame Run, bedre kjent som Run The Bronx. Løpet er en del av sjelen hans. Dette lokale arrangementet har en sterk arv og skal være tilgjengelig for alle, fra nybegynnere til erfarne løpere, uansett økonomisk bakgrunn. Universitetet i bydelen står sentralt i gjennomføringen. Arrangementet er langt mer enn en samling løpere: Arrangøren driver også en helsemesse som setter søkelys på helseutfordringer i befolkningen. Vi tar deg med inn i denne inkluderende løpefesten, som har blitt arrangert hver første lørdag i mai siden 1978 og nå samler rundt 2350 entusiaster.

Bli kjent med Run the Bronx, et historisk byløp med 5 km, 10 km og gåtur, drevet av arrangør Robert Whelans sterke engasjement.

Bak kulissene under Run The Bronx, et legendarisk bydelsløp i New York. Intervju med Robert Whelan, direktør for alumnirelasjoner ved Bronx Community College og ansvarlig for arrangementet. Han brenner for lokalmiljøet og bydelen, og forteller hvordan han hvert år arrangerer dette løpet med den unike arven.

| Til å begynne med, kan du presentere deg?

Robert Whelan: Jeg heter Rob Whelan. Jeg jobber ved Bronx Community College, i stiftelsen, der jeg har ansvar for alumnirelasjoner, stipend og sponsorer. Løpet har blitt en av de største styrkene ved kontoret vårt.

| Kan du forklare konseptet bak løpet, og hva som gjør det så unikt?

Robert Whelan: Run The Bronx er først og fremst et lokalt løp. Starten går fra denne campusen, som de fleste ikke engang kjenner til. Det er en fantastisk campus. Løpet har eksistert i 48 år, siden 1978. Det som skiller oss ut, er at Bronx har svært dårlige helsetall, og vi prøver å gjøre noe med det. Det er også spesielt fordi dette er et ekte gateløp, ikke et løp i en park. Historien er dessuten annerledes fordi vi ikke bare fokuserer på hvem som arrangerer løpet, men først og fremst på historien og arven det representerer.

| Hvem grunnla løpet? Hvorfor var han så viktig, hvorfor må han fortsatt huskes, og hva var bakgrunnen hans?

Robert Whelan: Roscoe Brown var en av de tre grunnleggerne. Han startet det sammen med to andre tidligere studenter: Joe Ramos, som tok eksamen her, og Henry Skinner, også han tidligere student, som senere kom tilbake som lærer i kroppsøving. Men Roscoe var den sentrale figuren. Han var collegepresident fra 1977 til 1986. Han var veteran fra andre verdenskrig og jagerflyger i Tuskegee Airmen, en av de første afroamerikanske jagerskvadronene. Han eskorterte bombefly og ledet en skvadron, og skjøt ned to nazistiske fly. Bare det er nok til å gjøre ham til en bemerkelsesverdig person. Men det som gjorde ham enda viktigere, var tiltakene han satte i gang senere som president, professor og pedagog. Løpet har med tiden blitt et uttrykk for denne arven. Avtrykket han etterlot seg, er enormt.

Det finnes dokumentarer om ham. Filmen Red Tails forteller for eksempel deler av historien hans og rollen han hadde under andre verdenskrig. Det finnes altså mange historier om ham og det han oppnådde. Det er viktig å holde dette levende.

For meg er det sterkeste øyeblikket i løpets historie ikke bare når alle ser på tallene: «Dere har passert 2 000», «så mange deltakere», «22 internasjonale løpere» … Nei, for meg vil det alltid være at Roscoes siste løp, i 2016, også ble hans siste offentlige opptreden. At han fikk se «sitt» løp vende tilbake til det det skulle være, og fortsatt er i dag, var helt spesielt.

| I dag har løpet nådd 2350 løpere. Hvem deltar, og hvilke distanser løper de?

Robert Whelan: Vi har deltakere fra Bronx, fra universitetet, fra byen og fra andre delstater. Selv om jeg vil si at dette fortsatt først og fremst er et lokalt løp, kommer rundt 50 prosent av dem som melder seg på nettet fra Bronx.

Jeg tror bruken av påmeldingssider som RunSignUp har vært en enorm fordel. Det har åpnet døren til andre delstater, som California, Maryland og Georgia. Vi har også hatt internasjonale løpere. Det er fantastisk å se.

Vi er ikke en løpsorganisasjon, men en skole. Hovedmålet vårt er at studentene skal fullføre utdanningen, få et produktivt liv og finne en karriere. Løpet er selvfølgelig en del av dette, men studentene har alltid vært, og er fortsatt, førsteprioritet. Mange skoler deltar, blant annet Lions fra den lokale skolen og Patriots fra Brooklyn. Studenter og skoleelever deltar gratis, finansiert gjennom sponsorprogrammene våre. Selv barn og 90-åringer får medalje. Vi har hatt deltakere fra Europa, Asia, Polen, Sør-Afrika, Brasil, India og Mexico, og under nedstengningen fikk vi til og med bilder av virtuelle løpere.

Det er svært givende å se løpet få liv over hele verden.

| Du nevnte deltakere fra andre delstater, som Maryland. Er løpet allerede kjent på Manhattan eller i Brooklyn? Er det fortsatt en jobb å gjøre for å gjøre det bedre kjent, og prøver dere å trekke folk fra disse bydelene for å vise dem den flotte campusen?

Robert Whelan: Ja, jeg tror vi fortsatt har en jobb å gjøre med å synliggjøre campusen. Jeg viste deg denne DVD-en med filmer som er spilt inn her. Selv om folk ser dem, forstår de ikke nødvendigvis hvor det er. Det er en del av problemet. Når de hører «Bronx», forbinder de navnet med negative ting, ikke med skjønnheten. De ser ikke campusen, Grand Concourse eller lokalmiljøet rundt.

På løpsdagen er jeg så opptatt på campusen at jeg ikke alltid tenker på løypa og løperne der ute. Men nettopp det skiller oss ut. I et parkløp er trærne de største supporterne dine. Her er det beboerne og folkene i vinduene. Jeg tror til og med en av skolene langs løypa organiserte en heiagjeng. Det er en stor forskjell.

Og så har vi selvfølgelig bakken. Ja, den er tøff. Det har mange sagt til meg: den stigningen er ikke enkel.

| Du nevner Grand Concourse, en stor ferdselsåre, nesten som en motorvei, i Bronx. Hvordan fikk dere til det? Hvordan stenger dere gatene, og hva har dere gjort sammen med politiet?

Robert Whelan: Forholdet vårt til NYPD er utmerket. Samarbeidet med New York Police Department fungerer virkelig godt. Historien vår hjelper oss mye. På grunn av den felles historien med politiet og selve løpet, og fordi løpet er så gammelt, kan vi ikke endre datoen. Vi arrangerer nå den 48. utgaven, etter å ha fullført den 47. Vi kan aldri flytte løpet. Det skal alltid gå første lørdag i mai. Det ligger fast. Og det henger sammen med forholdet til politiet: Vi ønsker ikke å endre noe.

De vet det helt sikkert. De trenger bare å se på kalenderen, år etter år, så vet de at første lørdag i mai betyr Run the Bronx. Jeg tror denne forutsigbarheten, kontinuiteten og lange historien er en viktig del av forholdet vårt. Politiet har vært en verdifull partner. Etter hvert som løpet har vokst, har engasjementet deres også økt, fordi de har sett hvilken betydning arrangementet har.

Det er ikke slik at de stenger en hovedåre i Bronx for noen få hundre løpere. Det ville ikke gitt mening. Men når de stenger den for over 2 000 deltakere, hvor halvparten kommer fra Bronx, og beboerne ser politiet samhandle positivt med dem, endrer det bildet. Det styrker også politiets profil gjennom avdelingen for lokalsamfunn. Det gir dem en tydeligere rolle og et bedre omdømme i lokalmiljøet, noe som er spesielt viktig i Bronx.

| Dere har innført et system med motorsykler og sykler for å stenge og åpne veiene raskt. Kan du fortelle litt om det?

Robert Whelan: Vi gjorde det fordi vi bruker en så viktig ferdselsåre i Bronx at det er avgjørende å åpne den igjen så raskt som mulig. Vi vil ikke holde trafikken unødvendig stengt. Langvarig stenging ville skapt problemer for trafikken og flyten i sentrum.

Tidligere hadde vi politifolk på sykler som syklet bak løperne. Ved skader eller sykdom kunne de straks varsle nødetatene, slik at hjelpen kom raskt.

De siste årene har vi også tatt i bruk små motoriserte scootere, litt som John Deere-kjøretøy. De følger bakerst og lukker løpet, slik at veien kan åpnes igjen så snart som mulig. I andre løp, for eksempel Disney, vet jeg at du kan bli hentet av en buss hvis du ikke holder en bestemt fart. Slik gjør vi det ikke. Her løper alle i sitt eget tempo. Scooterne ligger bare bakerst for å passe på at alle er trygge. Så snart de har passert, kan trafikken begynne å slippes gjennom igjen.

Det er helt avgjørende for oss å åpne denne ferdselsåren så raskt som mulig.

| En annen særegenhet er at dette er et gateløp, ikke et parkløp. Start og mål er på samme sted, noe som gir en helt spesiell stemning på den flotte campusen. Men straks løpet går, beveger man seg ut i lokalmiljøet rundt og får en helt annen opplevelse.

Robert Whelan: Jeg var heldig. Løypa hadde vært den samme i så mange år at den allerede lå klar da jeg tok over. Ifølge sønnen til Roscoe var den opprinnelige planen å holde løpet rundt campusen, bare rundt bygningene. Det ville vært enklere. Men de mente at de kunne gjøre noe større og mer ambisiøst. Å stenge Grand Concourse er større, mer synlig og gir løpet en helt annen dimensjon.

Vi vil virkelig vise frem campusen, fordi den er vakker. Vi vil at folk skal være der ved start, oppdage campusen og deretter løpe ut på Concourse for å se den store ferdselsåren. Så kommer de tilbake til campusen for forfriskninger, frukt og vann.

En annen ting som skiller oss fra andre løp, er helseområdet vårt. Vi fokuserer ikke bare på fysisk helse, men også på mental og økonomisk helse, fordi alt henger sammen. Mennesker med psykiske helseutfordringer kan også ha økonomiske problemer. Og økonomiske vanskeligheter kan føre til fysiske plager på grunn av stress, angst og alt som følger med. Alt henger sammen. Derfor vil vi at helseområdet skal tilby mest mulig informasjon på alle disse områdene.

| Dere tilbyr 5 km, 10 km og gåtur, og alle starter samtidig. Har dere tenkt på fremtiden, for eksempel flere deltakere eller en halvmaraton? Tenker dere allerede på den 50. utgaven?

Robert Whelan: Det er et vanskelig spørsmål. Vi la til 5 km i 2010, før jeg og avdelingen min tok over løpet. Det førte til en kraftig økning i deltakerantallet. Vi vet ikke om en halvmaraton egentlig er riktig vei for oss.

10 km har vært stabil i en god stund. 5 km har derimot vokst mye. Rett før covid, i 2018 og 2019, hadde vi de to største løpene våre: 1700 deltakere i 2018 og over 2 000 i 2019. Så kom pandemien. De siste tre årene har vi bygget oss opp igjen og nådd 1800 deltakere, som nå er vårt nest største løp. Målet mitt er å nå 2100 eller 2200 og sette ny rekord.

5 km er altså den beste indikatoren på vekst, mens 10 km har stått ganske stille. Når det gjelder halvmaraton, vet jeg ikke om det lar seg gjøre, både på grunn av utviklingen og fordi løypa måtte blitt forlenget langs Grand Concourse. Hvor langt kan jeg egentlig stenge denne ferdselsåren før det skaper større problemer for politiet og lokalmiljøet? Det ville nærmest doblet utfordringene. Å stenge en så lang del av Concourse ville vært svært komplisert.

| Løpet starter klokken 10, hvis jeg ikke tar feil. Det er litt sent i Europa …

Robert Whelan: Ja, det er sent. Selv for New York er det sent. Men det handler nok først og fremst om tradisjon. Så langt jeg har klart å finne ut, har løpet startet på dette tidspunktet i flere tiår. Vi vurderer kanskje å flytte starten litt tidligere.

| Løpet går på en lørdag. Vil det alltid være slik?

Robert Whelan: Ja, det vil alltid være første lørdag i mai. Ikke bare den første helgen, men den første lørdagen. Hvorfor? Fordi den første utgaven i 1978 gikk på en lørdag, 6. mai. Slik har det fortsatt.

Vi har også forholdet vårt til NYPD og avdelingen for lokalsamfunn. Å stenge en stor ferdselsåre som Concourse krever enormt mye arbeid. Derfor ville det vært risikabelt å endre dette. Jeg kunne trolig forhandlet frem et litt tidligere tidspunkt, men å flytte løpet til oktober ville nesten vært umulig. Forholdet vårt til politiet, lokalsamfunnet og New York City er så sterkt at det ville vært svært vanskelig å endre noe så grunnleggende.

| Hva er den største utfordringen når dere arrangerer et så stort løp?

Robert Whelan: Den største utfordringen er at vi er en skole, og studentene fortsatt er førsteprioritet. Derfor må vi først og fremst rekruttere flere frivillige.

Det er nok hovedutfordringen vår. Vi er ikke en løpsorganisasjon der alle jobber med løping eller arrangementet. Vi er en skole, og det er prioritet nummer én. Å arrangere et arrangement med så mange deltakere og et slikt organisasjonsnivå, samtidig som vi driver en skole, er en reell utfordring.

Den store oppgaven er å få inn flere folk utenfra. Det blir vanskelig å vite hvor grensen går. I en park har du plass til gjerder, puljestarter og ulike starttidspunkter. Her på campus starter alle samtidig. Hvor mange kan vi ta imot på en trygg måte før vi må dele opp starten? Det er utfordringen.

| Hvis dere fortsetter i denne retningen, er det enkelt å arrangere et løp i denne delen av Bronx?

Robert Whelan: For oss tror jeg det er enklere takket være historien. For en organisasjon som starter helt fra bunnen, ville det vært mye vanskeligere.

Erfaringen vår og forholdet til lokalmiljøet, bygget gjennom år og tiår, gjør arrangementet enklere. Hvis dette var første utgave, ville det vært mye mer komplisert å få alt på plass. Vi har en arv, legitimitet og historie som gjør jobben langt lettere.

| Merker dere støtte fra lokalmiljøet?

Robert Whelan: Ja, absolutt. Folk langs Grand Concourse og de andre gatene løpet følger, de som ser ut av vinduene … Kjenner de løpet? Er de glade for at det kommer?

Jeg tror vi må gjøre mer for å øke kjennskapen. Folk kjenner løpet og har hørt om det. Noen sier: «Å ja, plakaten hang i bygningen min», men ofte ser de egentlig ikke på den. Likevel har de hørt om arrangementet, vet at det finnes og har sett det hvert år. Det handler mest om å få alle til å forstå hvilken dag det skjer. Arven vår har vært nyttig: I 48 år har folk visst at første lørdag i mai er løpsdagen.

| Hvilke lokalsamfunn er sterkest representert i løpet?

Robert Whelan: Som jeg sa tidligere, kommer 50 prosent av nettpåmeldingene fra Bronx, noe som er betydelig. Ellers kommer deltakerne bokstavelig talt fra overalt. Jeg har hatt løpere fra New York City, de andre bydelene, Westchester County og mange andre områder.

Vi organiserer utleveringen av startnumre og sørger for at alle får T-skjorte, startnummer og nødvendig informasjon. Det er ikke obligatorisk å bruke T-skjorten på løpsdagen, men mange gjør det. Alle kan løpe i sitt eget løpetøy hvis det er mer komfortabelt. T-skjorter og medaljer deles ut til alle etter målgang. Alle får medalje, også den to år gamle deltakeren som går de to milesene.

5 km og 10 km er tidtatte, med pokaler og premier. To miles er ikke tidtatt, fordi vi vil at det skal være et trenings- og helsearrangement, ikke en konkurranse. På 5 km og 10 km ser mange løpet som en konkurranse, selv om helse er en viktig del: De konkurrerer mot seg selv eller andre, eller prøver å ta igjen noen foran. To miles handler først og fremst om helse, uten konkurransefokus.

| Påmeldingsavgiften virker rimeligere enn ved andre arrangementer i byen, delstaten eller USA. Dere tilbyr også gratis påmelding for enkelte. Hvorfor, og hvordan får dere det til?

Robert Whelan: Alt bygger på sponsorene våre. Uten dem kunne vi aldri arrangert løpet. Montefiore, som du så på ryggen av T-skjorten, og de andre er årets sponsorer. Tidligere listet vi bare navnene deres på T-skjorten. Rundt 2017 eller 2018 gikk jeg over til logoer, og det ser mye bedre ut enn en enkel navneliste. Men uten sponsorene våre kunne vi ikke gjennomført arrangementet. De er de viktigste støttespillerne våre.

| Er det riktig å si at påmeldingen er mer tilgjengelig her?

Robert Whelan: Ja, det er den, og det ønsker vi å opprettholde. Vi ville ikke stenge noen ute og vil sørge for at alle kan delta.

| Har dere konkurrenter?

Robert Whelan: Ja. I New York City arrangeres det mellom 100 og 200 løp i året. Enkelte helger kan fire eller fem løp gå samtidig.

| Ser dere dette som konkurranse? Hva er holdningen deres?

Robert Whelan: Ja, jeg tror vi har blitt en slags konkurrent. For mange år siden, da vi var mye mindre, ble vi ikke oppfattet som en trussel. Nå, med deltakerantallet vårt, legger andre arrangører merke til oss. Vi er mer synlige. Før var det bare «det lille løpet i Bronx» med noen hundre deltakere. Nå når vi 1800 eller 2350. Plutselig har vi blitt noe større. Det er der konkurransen ligger. Det er ikke slik at vi prøver å konkurrere aktivt, men vi blir lagt merke til. Det er nok den sikreste måten å svare på: Vi blir lagt merke til.

| Løpet har en lang historie, og dere har forbedret mye gjennom årene. Tenker dere allerede på nye utviklingstiltak, eller handler det mest om å konsolidere det dere har bygget?

Robert Whelan: Vi gjennomførte en undersøkelse etter arrangementet for å finne ut hva løperne ønsker å se og gjøre. Vi har allerede bestilt flaggene til neste år. Vi har begynt å jobbe med sponsorene for neste år og samarbeider med flere skoler for å få dem med. Vi tenker altså allerede på neste år.

Sponsorene er svært viktige: lokale banker, Montefiore-sykehuset, fagforeninger og lokale butikker. Vannet kommer fra Fox Water. Bankene og sykehuset er lokale aktører med avdelinger overalt. Tilbakemeldingene fra løperne betyr også mye. Noe er utenfor vår kontroll, som været. Andre ting kan vi påvirke, for eksempel å fremskynde starten. Det avhenger også av politiet. I fjor, eller rettere sagt sist april, var vi litt forsinket fordi det var vanskelig å stenge denne hovedåren. Å sikre at den er helt trygg og stengt, er en stor operasjon.

Alt i alt er jeg svært fornøyd. Ett år var vi seks minutter forsinket, og jeg tror det var ti minutter i fjor. Men som regel stenger vi gaten ti til tjue minutter før start. Det er mye. Det skiller oss også ut: Vi trenger ikke stenge en hel park for å arrangere løpet.

Å stenge gaten ti til tjue minutter før start er ganske imponerende. Politiets støtte er en stor fordel.

| Utover dette løpet, som er en del av sjelen din, er det andre løp du liker, følger med på eller blir inspirert av?

Robert Whelan: Ærlig talt, nei. Jeg fokuserer på dette løpet. Jeg har arrangert gallakvelder for 300 personer og golfturneringer, men løp er helt spesielle. I en golfturnering starter du klokken tolv eller ett, har fire timer før du kommer tilbake, spiser middag og følger programmet. I et løp, særlig en elite-5 km, kommer de første tilbake etter hva da? 18, 20 minutter. Du har under 20 minutter på å sørge for at vann, mat og alt annet er klart. Alt skjer på svært liten plass og i et høyt tempo. Jeg lar meg imponere av enkelte andre løp, selv om de har andre fordeler. Noen har start og mål på forskjellige steder, slik at målområdet kan klargjøres flere timer før start. Det kan ikke vi gjøre. Vi har start og mål på samme sted, så alt må rigges samtidig. Jeg synes vi har løst det godt.

Fra den første utgaven 6. mai 1978 til i dag har Run The Bronx beholdt glansen og fortsetter å trekke publikum, på linje med New Yorks prestisjefylte løp. Løpet ble startet av jagerflygeren Roscoe Brown, som var campuspresident fra 1977 til 1986, og arven er både sterk og unik. Dagens arrangør Robert Whelan brenner for dette lokale løpearrangementet og løfter det videre i en legendarisk del av New York. Fra 50 deltakere i starten samler Run The Bronx nå 2350 løpere. Hver utgave er bedre enn den forrige, og målet til Robert Whelan er å gjøre løpet tilgjengelig for flest mulig. Deltakerne kommer fra alle samfunnslag. Fysisk, mental og økonomisk helse står sentralt i arbeidet. Uansett alder, økonomisk bakgrunn eller opprinnelse er alle velkomne til å utfordre seg selv i Bronx. Løypa er populær fordi den går gjennom campusen og følger en hovedåre i bydelen, Grand Concourse. Det krever omfattende logistikk for å håndtere trafikken og åpne veien raskt igjen. For elever, skoler og lokalmiljøet er løpet et viktig kulturelt og pedagogisk arrangement. Robert Whelan er stolt av løpet, som han lever for, og han har ambisjoner om å løfte Run The Bronx enda høyere.

➜ 2026-utgaven av 10 km i Bronx arrangeres lørdag 2. mai. Se all informasjon her!

Run the Bronx samler New Yorks lokalsamfunn

Flere artikler