Tatoveringer og løping: Når en sluttid blir et kunstverk

Hvorfor ikke stikke til tatovøren rett etter at du har knust persen i Marathon d’Angoulême? Løp etter løp blir minnene til noe man vil markere, og noen ganger er ikke bilder og sosiale medier nok. Det er da tatoveringene viser seg. Ikke for å vise seg fram. Ikke for likes. Snarere for avtrykket. Det man gir seg selv, langt mer personlig enn et innlegg på Strava. Tatovering er mer enn en trend og har på kort tid blitt allemannseie. «Det er en tydelig trend», sier Agathe Cossement, som har vært tatovør i fire år. Løpere, enten de ligger fremst i feltet eller kjemper seg gjennom en søndagstur, kunne ikke la være å legge merke til den. «Å ha løpingen under huden» har aldri vært mer treffende.

Berlin: Byen for maratontatoveringer

I den tyske hovedstaden har fenomenet fått et helt eget omfang. Hvert år strømmer en hel hær av løpere, noen allerede dagen etter løpet, til tatoveringsstudioene i Friedrichshain og Kreuzberg. Studioer som No Pain No Gain, Black Ink Berlin og Skinlines tar imot løpere fra hele verden, med startnummeret fortsatt brettet i bagen og skoene knapt tørre. I Mitte, hos Good Old Times, tar Swen Losinsky jevnlig imot idrettsutøvere som vil forevige besøket i Berlin, like ved Brandenburger Tor. Synet hans på yrket passer godt med løpere som krysser målstreken med brennende bein og hjertet på vid gap. Han fortalte til Jecky Beng Stories i 2020: «En god dag er en dag som ikke er normal, sier den tyske tatovøren. Og når noen kommer til meg etter et maraton, er det alltid en god dag. De er slitne, tomme, men de smiler. Bestillingen deres er unik og har betydning. Vi tatoverer ikke bare en tegning, vi tatoverer et øyeblikk i livet.»

Den mest etterspurte tatoveringen? En minimalistisk kontur av monumentet, gjerne med teksten «42.195 km» og, for de stolteste, egen sluttid. Noen legger også inn gjennomsnittsfarten eller den nøyaktige datoen, som et nikk til tiden som sto stille. Og hvis løpet gikk bra, renner blekket med stolthet. Agathe Cossement har tatovert mange idrettsutøvere og forklarer at selv om praksisen er mindre utbredt i Frankrike, «er det i Berlin en egen trend med tatoveringer etter løp, med studioer bare noen meter fra maratonløypa. Hos oss er det mer komplisert, fordi vi ikke kan tatovere utenfor arbeidsstedet vårt. Det er egentlig forbudt». Hvis løpet derimot bød på problemer, en DNF, kramper eller veggen ved 35 kilometer, blir tatoveringen en hevnhandling. En måte å si «jeg gjorde det» på, selv om det gjorde vondt.

Jeg tror hun under løpet tenkte: «Jeg vil at dette skal være med meg resten av livet, så jeg kan fortelle barnebarna mine at bestemor løp Marathon pour Tous i Paris.»

En kultur som går lenger enn selve løpet

Fenomenet er ikke begrenset til Berlin. I New York pryder skylinen og Frihetsgudinnen mange legger. I Boston er maratonens enhjørning et vanlig symbol. Og i London går Tower Bridge igjen som motiv. For ikke å glemme Paris. Også her vokser trenden, sakte men sikkert. Etter målgang på Avenue Foch feirer noen på uteservering, andre hos tatovøren. I hovedstaden mangler det ikke på ideer: Eiffeltårnet i minimalistisk stil, Triumfbuen som målpunkt eller løypas silhuett som en kunstnerisk sløyfe mellom Bastille, Vincennes og Boulogne. Huden blir et kroppens postkort, der hver tatovering forteller om en del av reisen, en by eller en følelse.

Agathe Cossement husker en kunde som ble merket, i bokstavelig og overført betydning, av Marathon pour Tous under OL i Paris 2024. «For henne var det en ære å delta. Hun følte seg nesten som en profesjonell idrettsutøver», forteller Agathe. Den følelsen ville hun forevige. «Jeg tror hun under løpet tenkte: «Jeg vil at dette skal være med meg resten av livet, så jeg kan fortelle barnebarna mine at bestemor løp Marathon pour Tous i Paris.»» Bare to uker etter løpet gikk hun inn i studioet. «Hun visste at hun ville ha en tatovering, men hadde ingen anelse om hva. Hun fortalte om Eiffeltårnet og den olympiske ildkrukken som hadde gjort inntrykk, så jeg satte sammen de viktigste øyeblikkene.» En måned senere kom hun tilbake og ville legge til de olympiske ringene. «Så sa hun: «Hvor kan vi skrive Marathon pour tous?»» Resultatet ble en sirkelformet tatovering med teksten «Marathon pour tous Paris 2024» og distansen 42,195 km rundt det hele, som et personlig segl.

Bak tegningen ligger det mer enn et løpsminne. Det er et helt liv. «Denne kunden er moren til en venninne som bor ti minutter fra meg», forteller sportsentusiasten, som tidligere drev med både løping og dans. «Hun er med i en lokal løpegruppe, Bipèdes à Bernay i Normandie. Hun hadde alltid likt å løpe, og nå ville hun så gjerne markere dette på kroppen.» Tatoveringen blir dermed et vitnesbyrd. En milepæl. En stolthet. Blekket fungerer som et livsmerke, et holdepunkt i en personlig utvikling. Man tatoverer ikke en sluttid bare for tallene, men for alt den representerer: månedene med trening, morgenene i regnet, smertene, tvilen og oppmuntringen. Og noen velger GPS-sporet framfor et monument. En svingete linje på underarmen, en løkke rundt ankelen eller et stilisert kart langs siden. Tatoveringer som forteller om en rute og samtidig synliggjør en besettelse: å flytte grensene, igjen og igjen.

Sub tre på armen, Paris med gjengen og tatoveringer med profetiske evner

Det finnes tatoveringer etter løpet, og så finnes det tatoveringer før løpet. De man gir seg selv som en pakt. Et løfte til seg selv, kompisene eller begge deler. I løpeverdenen blir de noen ganger ekte motivasjonstotemer. «Sub 3» på underarmen, drømmesluttiden på låret eller datoen for et maraton man ennå ikke har løpt, tatovert inn som en profeti. Budskapet er tydelig: Det finnes ingen vei tilbake. Noen vennegjenger gjør til og med veddemål. «Hvis én av oss løper under tre timer, tatoverer vi oss alle.» «Hvis jeg slår rekorden min, tatoverer jeg sluttiden rett over ankelkulen.» Litt ville utfordringer lansert over et par øl etter en terskeløkt, men noen ender faktisk i tatoveringsstudioet. Det finnes likevel grenser.

Jeg anbefaler ikke å tatovere seg rett etter løpet.

Agathe Cossement forteller: «En kunde hadde nettopp løpt Marathon de Paris og kom tre dager senere. Jeg spurte hvorfor han kom når han ikke hadde rukket å hvile. Jeg anbefalte ham å dra hjem og komme tilbake om en uke eller to, slik at kroppen fikk tid til å hente seg inn.» Agathe kommer også med en viktig påminnelse om restitusjonen: «Vanligvis spiser man ikke så mye under et maraton. Hvor mye man drikker, varierer fra person til person. Jeg anbefaler ikke å tatovere seg rett etter løpet. Kroppen får ikke tid til å hente seg inn. Selv om tatoveringen kan bli helt fin, er kroppen fortsatt sliten. Av hensyn til hygiene og helse er jeg redd for at blekket kan bli avvist, og for blødning.» Enkelte løpere føler seg riktignok friske rett etter anstrengelsen, men det er unntaket.

Denne typen tatovering fungerer som drivstoff. Et mildt, men høyst reelt press. Hver gang beina verker og en DNF virker mulig, faller blikket på tallene i huden og husker løftet man ga. Hodet klamrer seg til blekket. Og når målet endelig er nådd, lukkes sirkelen. Det samme motivet, nå med den faktiske sluttiden, dekker den gamle. 2.59.42 med svarte bokstaver, som en perfekt fortsettelse av den opprinnelige drømmen. I denne svært personlige varianten av løpetatoveringen blir huden en utviklingskurve. En sportslig livslinje med mål skrevet svart på hvitt. Ikke for å bevise noe overfor andre, men for ikke å glemme hva man lovet seg selv.

Bivirkningene av tatovering på en løperkropp

Å tatovere seg etter et maraton kan være helt greit. Men for løpere som trener regelmessig er blekket ikke alltid et uskyldig valg. Selv om komplikasjoner er sjeldne, finnes det noen bivirkninger man bør kjenne til før nålene kommer fram. «Hvis noen har løpt et maraton eller en Ironman, foretrekker jeg at de venter én eller to uker, slik at kroppen får tilbake energien, sier hun. Hun skal selv løpe sin første maraton siste helg i september i Bergues, under Marathon Bière Flandre Festival. «Man bør ha en uthvilt kropp for å tatovere seg.» En tatovering krever mye energi, både på grunn av smerten under økten og helingen etterpå. «Når man skal tatovere seg, anbefaler vi generelt å sove godt natten før, spise ordentlig, unngå alkohol og være skikkelig uthvilt. Kroppen trenger energi for å lege seg, huden kan blø, og det krever mye av kroppen.»

Agathe, som på Instagram går under @atattooaline, trekker fram et eksempel på en kunde som nylig hadde fullført en Ironman. «Han hadde gjort den tre uker tidligere, men kroppen begynte å slippe taket, og han ble litt dårlig under tatoveringstimen, som varte i fire timer. Vi gjør det i flere omganger.» Væskeinntak, som allerede er avgjørende for løpere, blir enda viktigere: «Selv en som løper, må drikke mer enn gjennomsnittet. Og man bør ikke nøle med å spise før timen, det krever så mye energi.» En løperkropp som er sliten etter kilometer på kilometer, trenger altså litt hvile før den møter nålen. «Kroppen er sliten etter anstrengelsen, og man er støl. Man kan for eksempel ikke tatovere på solbrent hud.» Huden er mer sårbar, og risikoen for dårlig sårheling øker.

© @popsugar

© Threads@laurinktat

© @ycoiado

© Pinterest@Jen Strong

© @Popsugar

© @latatoueuse.com

Den 27 år gamle tatovøren understreker også hvor viktig det er å ikke starte treningen igjen for tidlig etter en tatovering. «Først har man selve helingsfasen. En legg som ble tatovert mandag, kan ikke løpe intervaller onsdag. Huden er fortsatt sensitiv og utsatt for irritasjon, mens klær som gnisser og svette gjør helingen vanskeligere.» En kort pause er derfor nødvendig, ofte flere dager og noen ganger to uker. Den gode nyheten er at friske idrettsutøvere ofte gror raskere. «Når man spiser godt, sover godt og trener, gror man mye raskere enn folk som fester og sover dårlig. Og jeg vet at løpere generelt tåler mindre smerte etter selve inngrepet.»

Enkelte plasseringer på kroppen byr på større utfordringer. På områder som ofte utsettes for friksjon, som pulsbeltet, GPS-armbåndet eller sekkestropper, kan tatoveringen bli slitt, miste skarphet eller gjøre utstyret vanskeligere å bruke. «Jeg sier til kundene mine at tatoveringen bør tilpasses kroppsformen og musklene. Legger og armer går fint, men innsiden av armene og ribbeina får mer friksjon.» Solen er blekkets erklærte fiende, og kan bleke fargene og irritere huden. Agathe anbefaler derfor, avhengig av plasseringen, å beskytte tatoveringen med spesialfilm, en armkompresjon eller «solkrem med faktor 50, som er obligatorisk.» Det reduserer også friksjonen under treningen.

Tatovering og svette er en dårlig kombinasjon

For dem som stadig jakter på nye startnumre, er det dessuten lurt å unngå tatovering rett før et løp. Fatigue, dehydrering og stress svekker immunforsvaret, og en betennelse kan ødelegge løpet. Tatovering rett etter løpet, mens kroppen fortsatt er full av adrenalin, kan også gjøre timen mer smertefull. «Man må ikke begynne for tidlig igjen. Det tar tre til fire dager før kroppen begynner å lege seg, sier Agathe, som vet hva hun snakker om. «Jeg lager ganske fine tatoveringer som gror raskt, etter ti dager er det greit. Men de første tre–fire dagene må man tilføre godt med fuktighet, for eksempel med kokosolje, slik at svetten og irritasjonen ikke tørker ut huden.»»

For å sette ting litt i perspektiv deler Agathe også en familiehistorie om faren, som fikk en av de første tatoveringene hun laget: «Han tatoverte seg, dro ut og løp to dager senere, og helt ærlig skjedde det ingenting med tatoveringen.» Diagonale des Fous foreviget for livet. Men Agathe, som slo seg ned i Normandie etter studieopphold i Belgia og Lille, understreker at man bør unngå løping på selve dagen for å begrense svetten: «En tatovering er et åpent sår. Hvis vi skjærer oss, lukker såret seg og gror, men her ligger blekket under huden. Da kan svetten trenge inn i porene mens de fortsatt er åpne, og irritere huden.»

Når tatoveringen er grodd, er det ikke lenger noe problem. «Svette får ikke en tatovering til å flyte ut eller bli tykkere. Men man må vente ti til femten dager til den er skikkelig grodd.» For å hjelpe helingen finnes det beskyttelse som Tegaderm, en film som festes på huden og beskytter tatoveringen. Tatoveringsrådgiveren vår anbefaler derfor å velge en rolig periode mellom to treningsblokker, slik at opplevelsen ikke skaper unødvendige begrensninger. Det er ingen grunn til alarm, men noen forholdsregler er verdt å huske. En gjennomtenkt og riktig plassert tatovering som får gro ordentlig, er også en måte å ta vare på huden på, akkurat som vi tar vare på kroppen før et maraton.

Det finnes altså medaljer man legger i en skuff. Og så finnes det dem man bærer resten av livet, et sted mellom skulderbladet, leggen og innsiden av håndleddet. La oss ta godt vare på dem.