Tvillingskap: en fordel i løpingen?

Nei, du så ikke syner: Når Michaël Gras krysser målstreken, dukker broren Damien Gras opp i oppløpet noen minutter senere. Og skulle de ved en tilfeldighet bytte plass på resultatlisten, ville det vært svært vanskelig å oppdage. Å være tvillinger og toppidrettsutøvere er hverdagen for de 33 år gamle Gras-brødrene. Men de er ikke de eneste som lever ut lidenskapen sin sammen: Amélie og Carole Sinquin, 32 år, deler også den samme interessen for løping. Når den ene hevder seg på maraton, markerer den andre seg på 5 km. Her ser vi nærmere på en idrett der det å være tvilling kan utgjøre forskjellen … eller ikke.

To sammen for å utvikle seg, motivere hverandre og prestere: en reell fordel

Å fungere som et par, enten «som et par», der man opplever seg som forskjellige, men med en felles måte å fungere på, eller som en «dobbel», der man speiler hverandre og gjør alt likt, har mange fordeler. Særlig i en idrett der kroppsbygningen spiller en avgjørende rolle for prestasjonen. Søstrene Sinquin drev med ulike idretter fra de var små, alltid side om side. «Vi prøvde litt av alt. Hvert kvartal byttet vi aktivitet», forteller Amélie, som er eldst av de to søstrene. Friidretten ble raskt et naturlig valg. «Vi begynte med små lokale løp i landsbyen vår. Under et av dem så faren vår oss komme inn på stadion, og han syntes vi hadde et veldig fint steg. Han løp litt selv». Da de var ti år, begynte de i klubben i Pontivy. Senere gikk de på idrettslinjen ved lycée de Cesson-Sévigné, der den ene satset mest på 1500 meter, mens den andre vendte seg mot 800 meter. «Søsteren min løp kort terrengløp, mens jeg helst løp langt. Hun liker ikke så godt når det kommer bakker eller mye stigning.»

Gras-brødrene har mye til felles med dem. Også de begynte tidlig med idrett og holdt alltid sammen. «Vi gjorde stort sett de samme tingene. Foreldrene våre meldte oss på fotball da vi var rundt sju år», minnes Michaël. Friidrettstreneren i Pessac AC, hvis sønn spilte på samme lag som dem, la merke til dem. De viste seg frem i terrengløp som 13-åringer. «Han så at vi løp bra i oppkjøringen, og først og fremst at vi likte det. Så lot han oss prøve terrengløp, og til slutt vant vi ganske enkelt uten å trene særlig mye». Likevel skilte de seg fra hverandre gjennom ulike spesialiteter: den ene var mer 800–1500-meterstype, den andre mer 3000-meterløper. «Men det var virkelig forskjell på oss …», presiserer Michaël.

Å dele treningsøktene viste seg å være nyttig for begge parene. «Det fungerte godt å trene med noen på samme nivå. Til daglig var det ikke lett å finne treningspartnere som passet oss. Og hvis den ene ikke følte for å løpe fordi han var sliten eller hadde en liten vondt, motiverte den andre ham til å dra ut», forklarer Michaël. Amélie bekrefter det når hun forteller om helgene hjemme hos foreldrene: «Vi bodde på internat, og når vi kom hjem, visste vi at vi ikke skulle gjennomføre øktene alene. Vi hadde partneren vår der med en gang, og det gjorde det lettere å trene og motivere hverandre. Det var en styrke». Michaël er enig: «Det å være tvillinger gjorde at vi kunne hjelpe hverandre gjennom både yrkeslivet og idretten. I alle livsvalgene våre har idretten ofte blitt prioritert. Jeg husker halvmaratonet i Thule, der vi løp side om side og krysset målstreken sammen i en spurt fordi vi var nøyaktig like gode.»

En konkurranse som løfter dem, men som ikke må bli usunn

Noen ganger var det likevel konkurranseinstinktet som tok over. «Det er vanskelig å krysse målstreken hånd i hånd. Vi vil skille oss fra hverandre. I det interregionale terrengløpet i Carcassonne hadde vi stor ledelse på konkurrentene, men det hindret oss ikke i å avslutte i spurt. Vi er først og fremst konkurrenter mot hverandre», forklarer Michaël. «Det var en rivalisering, men en sunn en». Også på trening drev ønsket om ikke å komme bak den andre dem fremover. Det var positivt for utviklingen. «Når jeg lå litt foran på trening, fikk han lyst til å løpe på samme tider som meg. Da gjorde han det som skulle til, og det presset oss begge oppover». Men sammenligningen kunne også bli negativ når skadene kom og kroppen nådde grensene sine. «Baksiden av medaljen er at vi har lett for å sammenligne oss for mye. Broren min ble ofte skadet på grunn av det. Han hang på, måtte kjempe litt ekstra for å følge meg på treningsøktene og for å kunne ha de samme målene som meg. Han løp alltid litt over det han egentlig tålte, og derfor skjedde det ofte at han ble skadet.»

På den tiden var søstrene Sinquin nærmest alltid sammen. Det førte også til at de noen ganger sammenlignet seg, noe som skapte en viss frustrasjon hos den yngste. «Det var alltid litt småkrangling på terrengløpene. Noen ganger ble jeg frustrert fordi faren min var stolt av oss begge. Men jeg tenkte at han var stoltere av henne, fordi hun hadde fått en bedre plassering», innrømmer hun, før hun legger til at hun vet hvor heldig hun er som får dele disse øyeblikkene med søsteren. «Men ubevisst tror jeg det hjelper, for det er motiverende å løpe sammen.»

En periode hver for seg kan bevare en sunn konkurranse

Gjennom livet, både yrkesmessig og sportslig, vil disse tvillingparene veksle mellom å utvikle seg sammen og hver for seg. De finner tilbake til hverandre, og de trekker seg unna. Å ta sin egen vei kan være nøkkelen, slik Damien Gras fikk erfare. Michaël forteller om den midlertidige avstanden: «Han prøvde å bytte trener i ett eller to år for å få andre treningsopplegg enn meg. Han hadde mistet mye tid på grunn av skader og kunne derfor ikke begynne på den samme treningen igjen. Eller, han kunne ha gjort det, men han ville sammenligne seg for mye. Til slutt fungerte ikke byttet så godt, for styrken vår ligger i å trene sammen». De gikk tidlig hver sin vei, men fant raskt sammen igjen og har oppnådd alt sammen, blant annet blitt henholdsvis rehabiliteringslege og patolog.

For andre kommer avstanden senere. Når familielivet skal etableres, går veiene fra hverandre. Amélie kommer fra Morbihan og bor fortsatt i Bretagne, i Rennes, mens Carole nå bor i Normandie. Den ene er operasjonssykepleier, den andre tannlege. Medisin engasjerer dem, men det gjør løpingen også. Den fortsetter å knytte dem sammen på avstand. «Så snart hun kommer til Rennes, når vi er på samme sted eller drar hjem til foreldrene mine, prøver jeg å sende henne økten jeg skal gjøre, og så gjør vi den sammen. Det er lettere», forteller Amélie.

Uten å avtale det med hverandre begynte Amélie og Carole å løpe igjen i 2022. Når den ene ble gravid og satte treningen på pause, begynte den andre å løpe igjen for godt. «Oppstartene våre overlappet omtrent. Før graviditeten løp jeg min første 10-kilometer uten å kjenne farten min på distansen. Jeg la ut på 40 minutter, følte meg bra og løp derfor på 39.17». Selv om de fortsatt trekkes mot ulike distanser, med den ene på de kortere løpene, særlig 5 og 10 km, og den andre på lengre distanser som terrengløp, halvmaraton og maraton, bor de langt fra hverandre. Når de får muligheten til å løpe sammen, setter de likevel stor pris på den. «Siden vi begynte igjen, har vi ikke hatt anledning til å løpe et løp sammen. Vi skal løpe halvmaratonet i Amsterdam i oktober. Jeg får utstyr fra Mizuno, og siden de sponser løpet, ba jeg dem om å skaffe oss et startnummer hver. Tanken er at vi skal kle oss likt, siden vi ligner hverandre som to dråper vann, og krysse målstreken hånd i hånd. Vi skal presse hverandre og bytte på å dra for å få best mulig tid. Det er da man virkelig ser fordelen ved å være på samme nivå». Begge har også farens drøm i bakhodet: å vinne maratonet i Pontivy, like ved landsbyen deres, hånd i hånd.

Det er den samme dynamikken som ser ut til å knytte Gras-brødrene, som representerer Alès Cévennes Athlétisme, tettere sammen. Begge går gjennom «en litt vanskeligere periode» som følge av voksenlivet, og særlig for den ene et krevende familieliv. Selv om de bor i samme by, Clermont-Ferrand, ble 10-kilometeren i Saint-Médard i mars et etterlengtet gjensyn på startstreken: «I det siste har vi riktignok vært skadet litt på omgang. De siste årene har vi sjelden klart å trene og konkurrere sammen». Damien slo broren, som både ble imponert og glad for å se ham tilbake på dette nivået: «Han ble nummer tre, og jeg nummer fire. Jeg var litt overrasket over prestasjonen hans, for han trener svært lite for tiden. Jeg håpet det skulle gi ham ny motivasjon til å ta opp treningen seriøst, men det ser ikke ut til å ha skjedd». Damien er likevel fortsatt sterkt knyttet til idretten, enten det handler om å løpe, sykle i gjørma, løpe på vei eller klatre fjellpass.

Vi skal løpe halvmaratonet i Amsterdam i oktober. Jeg får utstyr fra Mizuno, og siden de sponser løpet, ba jeg dem om å skaffe oss et startnummer hver. Tanken er at vi skal kle oss likt, siden vi ligner hverandre som to dråper vann, og krysse målstreken hånd i hånd.

En fordel knyttet til felles gener

At søstrene Sinquin presterer sammen, skyldes blant annet at de har et likt løpesteg og en identisk kroppsbygning. «Vi har gode forutsetninger. Vi er høye og slanke, med samme kroppsbygning. Idrettsskolen ga oss et solid grunnlag for landeveisløping: god holdning og god kondisjon». Det samme gjelder Gras-brødrene, som er tydelige på dette punktet: «Jeg tror vi har en kroppsbygning som passer godt, med tydelige medfødte forutsetninger. Vi kunne ikke ha nådd dette nivået gjennom trening alene, selv om vi gjorde alt som skulle til for å få utnyttet kapasiteten vår.»

I tillegg til de åpenbare fysiske særtrekkene hos tvillingpar ser en dypere og nærmest uforklarlig forbindelse ut til å gjøre seg gjeldende hos både bordelaiserne og bretonerne. Michaël Gras forteller om en forbløffende observasjon: «Ofte fikk jeg de samme smertene som ham, bare litt senere. Det gjorde at jeg kunne forutse enkelte skader. Jeg tror det i stor grad handler om fysiologi». Han er imidlertid ikke den eneste som beskriver et slikt fenomen. «Følelsen av telepati vitner alltid om et svært tett psykisk fellesskap mellom eneggede tvillinger», forklarer den franske kliniske psykologen og universitetslæreren René Zazzo i boken «Les jumeaux, le couple et la personne». «Den bemerkelsesverdige følelsesmessige samstemtheten man ser langt oftere og langt sterkere hos eneggede tvillinger enn hos andre tvillinger, fører til språklige, tankemessige og kroppslige synkroniseringer som kan utvikle seg til en følelse av parapsykiske fenomener som tankeoverføring og telepati». Under et terrengløp skal Carole ha kommet gråtende, fordi hun følte at noe hadde skjedd med søsteren. Amélie hadde faktisk fått et vagalt anfall, etter at «hun hadde kjent på seg at noe var galt». Dette er én av flere historier der «uroen dukker opp uten at man vet hvor den kommer fra. Noen ganger ringer vi hverandre, og jeg spør: «Går det bra? Har det skjedd noe?» For meg er det litt overnaturlig».

Å være tvilling er selvsagt ingen forutsetning for å prestere i løping, selv om det å utvikle seg som et par kan ha fysiske, fysiologiske og mentale fordeler. For noen kan det å trene sammen til og med virke mot sin hensikt fordi det legger til rette for sammenligninger. For å holde farten på en sunn måte mener Michaël Gras at man må være «svært broderlige, nærmest sammensmeltet», noe som ikke gjelder alle «par» eller «dobler». Sett utenfra vekker likheten deres interesse, både hos merkevarene som følger utøverne og hos publikum, fordi «erfaringen av fascinasjonen tvillinger utøver på dem som prøver å forstå dem» (i boken « Les jumeaux : 1 fois 2 ou 2 fois 1 ?» av Christian Robineau og Mireille Wojakowski) er dypt menneskelig.