De offisielle løpsbildene: en tragedie i 10 akter
Tragedie: En dramatisk, katastrofal hendelse. Det er akkurat det som skjer når du oppdager de offisielle bildene fra ditt siste maraton. Tiden er knapp, alle rundt deg deler prestasjonen sin, og du har satt ditt siste håp til løpsfotografene. Håpet om å finne noen bilder som er, tja, brukbare. Steget, ansiktsuttrykket, den fremtredende muskelen, den uanstrengte pusten, følelsen av fart. Slik det høres ut, virker det dømt til å mislykkes, men du håper fortsatt. Når den berømte e-posten fra arrangøren tikker inn: «De offisielle bildene fra løpet er nå tilgjengelige på nett», er følelsene mange. Entusiasme, spenning, stolthet. Når du åpner den berømte bildepakken, vet du ikke lenger om du skal le eller gråte.
Akt 1: Du tror på det, ikke vi – km 0
Fortellingen begynner lovende. Heldigvis, sier du, du har jo ikke engang startet ennå. Bildet er nydelig. En blanding av følelser, et forsiktig smil og skjult besluttsomhet. Du løfter armene, du ser allerede for deg førsteplassen på pallen. Ja, vi snakker faktisk om det. Foran datamaskinen trekker du allerede bankkortet, for hvis de ni neste er like fine, slår du til og kjøper albumet for å bytte ut alle profilbildene dine. Vi hadde ikke satset en krone. Spoiler: Vi fikk rett.
Akt 2: Mistenkelig optimisme – km 5
De første kilometerne av dette maratonet er unnagjort. Smilet sitter løst, steget er lett, og alt ser ut til å gå på skinner. Vi sa «ser ut til». Smilet er fortsatt på plass, men allerede litt mer anstrengt. Man begynner nesten å lure på om det er fake. Fem kilometer, og det drar allerede. Vi gleder oss til fortsettelsen.
Akt 3: Alt er under kontroll (det er det ikke) – km 15
Det har gått godt over en time, og du innser at dette kan bli lengre enn planlagt. Denne gangen er kinnene røde, og svetten synes. Resultatet er ganske oppsiktsvekkende. Du ser ut som om du har full kontroll, som om ingenting kan ramme deg. Zoomer man inn, skjønner man at det eneste spørsmålet du stiller deg akkurat da, er: «Hvorfor betalte jeg for å gjøre dette?» Egentlig synes det også uten zoom.
Akt 4: Allerede i krig – km 20
Ikke engang halvveis, og ansiktet er allerede anspent. Dette kommer definitivt til å ta mye lengre tid enn planlagt. Ved kilometer 20 er du for alvor inne i turbulenssonen. Det lette steget forsvant ved fem kilometer. En indre kamp er i ferd med å begynne. Du vil selvsagt holde deg verdig og sterk, men nei, Photoshop kan ikke gjøre noe med lidelsen som nå har satt seg i ansiktet. Overlevelsesmodus er ikke langt unna. Litt upraktisk når mer enn halvparten fortsatt gjenstår.
Akt 5: Bildet ingen får se – km 30
Man vet ikke lenger om dette er maratonets veggen eller en slagmark. Dagen før hadde kompisen din advart deg: «Maratonveggen er ingen myte». Du trodde visst du var sterkere. Det gikk dårlig. Du løp rett inn i den, og dette bildet oppsummerer maratonkonseptet perfekt. Selvsagt hadde du sett fotografen, som hadde sørget for å plassere seg ved 30-kilometeren tidlig på morgenen. Ja, de første har allerede vært i mål i tre og en halv time. Denne gangen er det umulig å late som. Kroppen svikter, og hodet gjør det samme.
Akt 6: Blikkets svik – km 35
«Den som intet våger, intet vinner.» Det startet riktignok med gode intensjoner. Du hadde selvsagt ikke regnet med at det skulle stå en fotograf akkurat her. Overrumplet mobiliserer du de siste kreftene for å ligne på noe. Det synes på bildet. Du presser frem det du tror er et smil. Det er det ikke. Bildet havner, i likhet med alle de foregående, i søpla.
Akt 7: På autopilot – km 38
«Det viktigste er å fullføre». Godt poeng! Når klokka viser mer enn fem timer, er det faktisk fullføringen som teller. På dette tidspunktet håper du på et bilde fra mål, i beste fall. I verste fall blir det selfien du tok med den nyeste, duggede smarttelefonen, med finishermedaljen rundt halsen. Ved kilometer 38 har huden fått omtrent samme farge som en servant, og fotografen kan ikke gjøre stort. Munnen er knusktørr, for å drikke er jo juks. Det er lite igjen som kler deg, bortsett fra en tommel opp du så vidt klarer å få til idet du passerer kameraet.
Akt 8: Bildet der du tror du er alene – km 42
Dette er øyeblikket ditt. Etter mer enn fem timers innsats får du endelig øye på den. Ja, målportalen, selvsagt, men vi snakker først og fremst om fotografen som sitter på stolen sin. Dagens helt. Han skal gi deg minst ett brukbart bilde. Du gjør deg klar, forlenger steget, retter deg opp, slapper av i ansiktet og prøver å se uanstrengt ut. Der og da tror du utførelsen er perfekt. Helt til du oppdager at den ikke er det. Blikket er uklart og tomt, som om sjelen har forlatt kroppen. Du går på instinkt, uten den minste koordinasjon mellom armer og bein. Du har åpenbart ikke kontroll på noe lenger. Bildet kunne vært hentet fra en skrekkfilm.
Akt 9: Det andre målbildet, en ny sjanse – km 42
Da du oppdaget at det fantes enda et bilde av deg i mål, var det prikken over i-en. Startnummer 6537 passerte foran deg akkurat da. Ikke få panikk. Det hadde uansett ikke blitt bedre.
Akt 10: Den endelige åpenbaringen
Du logget inn på den offisielle siden for løpsbilder med store forhåpninger. Litt for store, faktisk. Hvis vi oppsummerer, er det bare det første bildet som kan brukes. Problemet er at man fortsatt ser startportalen. Ikke akkurat noe å skryte av i sosiale medier. Til slutt ser du at bildepakken koster 30 euro, og du klarer ikke la være å si: «Uansett, jeg har minnene i hodet.» I kveld får vi se selfien med finishermedaljen rundt halsen dukke opp i feeden vår.
Ingen informasjon om sluttiden, hvordan du hadde det i mål eller plasseringen din. Bare «Finisher Marathon ✅».