Hilde Dosogne: 366 maraton på 366 dager i en bragd utenom det vanlige

Hvordan føler du deg etter å ha gjennomført utfordringen med ett maraton om dagen i et helt år?

Det er en blanding av følelser: stolthet, lettelse og en dyp mestringsfølelse. Å løpe maraton hver dag i et år handlet ikke bare om fysisk utholdenhet, det var også en mental og emosjonell reise. Å vite at jeg har flyttet grensene mine og gjennomført noe som en gang virket umulig, er utrolig givende.

Hva var det vanskeligste?

Det var mange krevende øyeblikk, men noe av det tøffeste kom 11. september. Etter 27 kilometer gikk en finger ut av ledd, og jeg måtte på sykehus før jeg kunne starte på nytt med mitt maraton. Dårlig vær, utmattelse og det å kombinere løpingen med en deltidsjobb gjorde også oppgaven krevende. Men nettopp fordi jeg kom meg gjennom disse periodene, føles bragden enda mer betydningsfull.

Du støtter organisasjonen BIG mot brystkreft. Hvorfor valgte du den saken?

BIG mot brystkreft er en sak som står meg nær. Kreft rammer så mange liv, og jeg ønsket at utfordringen min skulle ha et mål utover det å slå en rekord. Hvis løpingen min kunne skape oppmerksomhet og samle inn penger til brystkreftforskning, var det verdt det.

Hvordan forberedte du deg fysisk til denne usedvanlige utfordringen?

Jeg hadde et solid grunnlag som løper, men trening til denne typen utholdenhet krevde en gradvis opptrapping. Jeg la vekt på kontinuitet, skadeforebygging og restitusjon. Styrketrening, tøying og et godt kosthold var avgjørende for å holde kroppen i gang dag etter dag.

Og mentalt?

Ja, den mentale forberedelsen var like viktig som den fysiske treningen. Jeg måtte utvikle en innstilling der det å gi opp aldri var et alternativ. Visualisering, fokus på små daglige mål og den fantastiske støtten fra mannen min, vennene mine og sponsorene mine hjalp meg med å holde meg sterk.

Hvordan håndterte du de tøffe periodene?

Støtten fra de nærmeste var avgjørende. Mannen min Bruno, vennene mine, det medisinske teamet og sponsorene mine holdt motivasjonen oppe. Jeg minnet meg selv på hvorfor jeg gjorde dette: å vise hva som er mulig og støtte BIG. På de vanskeligste dagene delte jeg løpet opp i mindre deler og fortsatte fremover, ett skritt av gangen.

« Til mitt siste maraton valgte jeg Topsporthal i Gent, et perfekt sted for å dele opplevelsen, løpe omgitt av andre og feire bragden på verdig vis

Hvordan valgte du stedene der du løp?

Jeg løp ofte i Gent i Belgia, på praktiske og kjente steder, som regel på femkilometersløyfer der andre løpere enkelt kunne bli med eller hoppe av etter noen runder. Det gjorde også logistikken enklere. Til mitt siste maraton valgte jeg Topsporthal i Gent, et perfekt sted for å dele opplevelsen, løpe omgitt av andre og feire bragden på verdig vis.

Hvordan var dagene lagt opp?

Hver dag fulgte en fast rytme: stå opp, jobbe om morgenen, gjøre seg klar, løpe, restituere, sove og gjenta. Jeg balanserte deltidsjobb og hverdagsliv rundt maratonløpene ved å sørge for at jeg hadde nok tid til hvile, mat og mediearbeid.

Hva blir den neste utfordringen etter denne verdensbragden?

Etter et så intenst år tar jeg meg tid til å hente meg inn og reflektere. Men jeg har veldig lyst til å løpe Spartathlon for tredje gang.