Pierre Destailleur løp 20 maraton på 23 dager for jordsmonnet

✓ I april snakket vi allerede med Pierre, da ideen hans så vidt hadde begynt å spire.

Pierre, hvor langt tilbake må du gå for å fortelle hvordan «Enraciné»-prosjektet oppsto?

I 2019, etter at broren min døde. På den tiden jobbet jeg i dagligvarebransjen etter å ha tatt en mastergrad i handel, og jeg hadde svært materialistiske drømmer: en kraftig bil, en firhjuling, et fint hus. Da jeg mistet storebroren min, gikk jeg gjennom en tung periode. Jeg begynte å innse sider ved måten vi lever på. I årevis hadde vi reist, tatt fly, vært i USA, Asia, på øyene og i de franske oversjøiske områdene, uten å tenke over konsekvensene. Jeg hadde deltatt i en god del løp i utlandet og brukt fly for å komme dit. Vi var langt fra noen forbilder. Takket være broren min, Thomas Destailleur, forsto jeg at jobben min på den tiden ikke ga mening. Jeg ville ikke være en del av systemet som ødela liv. Så kom covid, jeg begynte på nettkurs og satte meg grundig inn i det Jean-Marc Jancovici (red. anm.: ingeniør og foreleser) kritiserte, og jeg begynte å stille spørsmål ved samfunnsmytene våre. Erkjennelsen var smertefull. Til slutt fikk jeg et sammenbrudd på grunn av klimaangst.

Det var da idretten kom inn i bildet …

Idrett har alltid vært en del av livet mitt. Først hjalp den meg med å komme meg på beina igjen og finne tilbake til verden. Løping og idrett generelt setter meg i en tilstand der jeg føler meg bra. Nesten meditativ. Etter alle disse vanskelige periodene, og siden jeg elsker å studere og lære, begynte jeg på en ingeniørutdanning innen landbruk for å komme nærmere miljøspørsmålene. Jeg kommer ikke fra denne verdenen og hadde mye å lære.

Fant du veien videre da du begynte å studere igjen?

Ikke med en gang. Den brede tilnærmingen i utdanningen, med vekt på tekniske løsninger som solenergi og avfallshåndtering, eller på lovgivning, traff meg ikke. Jeg innså hvor vanskelig det er å endre ting i en sterkt polarisert verden, for eksempel mellom Confédération paysanne og FNSEA. Det var først da jeg studerte agronomi at jeg fant saken min. Jeg ble lidenskapelig opptatt av jordsmonn. Vi snakker lite eller ingenting om det, det synes ikke, og vi gjør stort sett ikke annet enn å gå på det. Men jordsmonnet gir oss mat, regulerer vannet og karbonet vårt og holder skogene i gang. Det er et sentralt økosystem: Da vi kom opp av vannet, begynte vi å utvikle oss sammen med bakteriene og mikroorganismene i jorda. Alt liv og hele livsveven hviler på jordsmonnet, det biologiske mangfoldet og utviklingen der. Ved siden av studiene begynte jeg å engasjere meg i en organisasjon som heter Uni-Vert Sport. Organisasjonen har vært så heldig å få med seg løperen Nicolas Vandenelsken, som blant annet løp 110 maraton på 110 dager for å snakke om helse og planeten gjennom idretten. Bøkene til Pierre Weill, som blant annet grunnla organisasjonen Bleu-Blanc-Cœur, har også påvirket meg mye. Nicolas Vandenelsken oppmuntret meg sterkt, selv om jeg alltid hadde vært redd for å sette i gang med et slikt prosjekt. På et tidspunkt sa jeg til meg selv: «let’s go». Jeg ville snakke om jordsmonnet, fortelle en historie og løfte disse temaene fram. Jeg søkte på MAIFs Sport Planète-program og ble valgt ut. Eventyret var i gang …

Jeg er stolt over å ha en funksjonsnedsettelse og over å kunne skape bevissthet rundt funksjonsnedsettelser.

© MAIF – Pierre Destailleur med Sport Planète-fargene

Vi har sett på sosiale medier at du møtte mange mennesker underveis …

Det stemmer, og det var ganske utrolig. Jeg fikk snakke med alle slags aktører, og alle åpnet dørene sine for meg. Framfor alt møtte jeg mennesker som var engasjert i saken. Folk som jobber med å studere jordsmonn, miljøpedagoger, men også mange bønder med ulik bakgrunn og ulike synspunkter. Store gårdbrukere og mer beskjedne småbønder. Det var veldig interessant, for jeg fikk også bryne meg på mennesker som ikke nødvendigvis var overbevist av saken min. Likevel har vi ødelagt enorme mengder fruktbar jord på 30 år, selv om vi arvet den. Det finnes historier om at Roma gikk under fordi middelhavsområdet var «utarmet» av imperiets behov for jordbruk. På 1000 år skal de ha klart å utarme jorda si og få samfunnet til å bryte sammen. Vi kommer til å gjøre det på 50 år.

Er du fortsatt optimistisk, tross alt?

Jeg er overbevist om at vi skal klare dette sammen. Målet med dette eventyret var å gjøre temaet jordsmonn litt mer aktuelt for alle. Jeg ønsker at folk flest skal interessere seg for jorda og alt den gir oss. Den regulerer vannets kretsløp og gjør at vi kan drikke rent vann. Den tar vare på det biologiske mangfoldet, lagrer karbon og motvirker oversvømmelser og tørke. Jeg prøver å spre dette budskapet til alle gjennom Instagram og andre kanaler for et bredt publikum, slik at folk forstår at et sunt jordsmonn er en forutsetning for et bærekraftig samfunn, og at det må tas vare på. Jeg prøver virkelig å bidra til en samfunnsdebatt om jordsmonnet. Det kan kanskje virke litt pretensiøst eller overmodig, men jeg har lyst til å gjøre det.

Kan du fortelle oss om funksjonsnedsettelsen din?

Den er medfødt og har aldri hindret meg i å gjøre noe. Jeg har spilt fotball og tennis. Fram til jeg var 18, skjulte jeg likevel funksjonsnedsettelsen min. Jeg hadde en protese og ville være som alle andre. Det var da jeg reiste i Australia og Canada at synet mitt endret seg. Jeg ville stå enda mer åpent fram. Fra jeg var 18, begynte jeg å være stolt over å ha en funksjonsnedsettelse. Det påvirker ikke prestasjonene mine. På turen hadde jeg riktignok en løpevogn, og det gjør ting mer komplisert. Det er bedre å ha to armer når man skal trille en løpevogn. Under «Enraciné»-turen snakket jeg også om funksjonsnedsettelser. Det vanskeligste, kanskje litt paradoksalt, er barna. De har ingen filter: «Du skremmer meg, herre», «Hvordan spiser du?», «Har du en kjæreste?». Noen ganger kom det til og med tårer. Det var lærerikt for alle. Jeg er stolt over å ha en funksjonsnedsettelse og over å kunne skape bevissthet rundt funksjonsnedsettelser. Det er egentlig som med rasisme. Vi må skape bevissthet, vise mangfoldet og vise forskjellene.

Vi må inkludere andre i alt. Målet med eventyret var å skape bevissthet rundt idrett, funksjonsnedsettelser og jordsmonn. Jeg løftet fram denne treenigheten overalt hvor jeg kom, særlig på ungdomsskoler og videregående skoler, der vi snakket mye mer om funksjonsnedsettelser enn med voksne. Det finnes fortsatt en viss uro rundt dette temaet, og paralympiske leker kan fortsatt oppleves som ubehagelige for noen. Det handler om ubehaget rundt mangfold.

Er det et spesielt minne du stadig vender tilbake til?

Turen var full av gode øyeblikk. I Nançois-le-Grand i Meuse besøkte jeg Ferme bio des Terres Froides, et fantastisk sted. I en landsby med 45 innbyggere var 20 personer kommet for å ta imot meg, med saksofoner og plakater! Jeg kom til en familie med engasjerte bønder, på en gård med få kyr, tradisjonell håndmelking, osteproduksjon og direktesalg. De fikk meg til å føle meg hjemme, og de var så gjestfrie og åpne i samtalene. De har mye å formidle, så mye som fortjener å løftes fram. Vi må verdsette slike aktører, selv om jeg er klar over at det finnes flere typer landbruk og flere måter å drive på. I Châlons-en-Champagne ble jeg tatt imot av Jean-Loup Coquillard, en svært gjestfri fysikk- og kjemilærer som arrangerer festivaler hvert år. I samfunnet vårt formes vi altfor ofte av frykt for andre. Vi har politikere som får oss til å frykte hverandre. Denne turen ble en fantastisk leksjon i åpenhet for meg. Folk åpnet dørene sine, og det skapte møter mellom ulike liv, utveksling og nye perspektiver. Det hadde jeg ikke sett for meg da jeg jobbet med prosjektet. Det handler om å oppsøke andre mennesker.

I samfunnet vårt formes vi altfor ofte av frykt for andre. Denne turen ble en fantastisk leksjon i åpenhet for meg. Folk åpnet dørene sine, og det skapte møter mellom ulike liv, utveksling og nye perspektiver. Det hadde jeg ikke sett for meg da jeg jobbet med prosjektet.

25. oktober opplevde du et nytt sterkt øyeblikk …

Ja, endelig lanserer jeg en film, Open your Wild, om eventyret til storebroren min Thomas, som dette prosjektet er viet til. Jeg har jobbet mye med denne 35 minutter lange filmen, som forteller historien om reisen hans. Jeg er stolt av arbeidet. Storebroren min stilte seg på den tiden spørsmål om menneskets påvirkning på naturen. I 2019 reiste han helt naturlig til Canada for å undersøke den svært forurensende oljeutvinningen fra oljesand. Han tok med seg sykkelen, møtte mennesker og besøkte byene som var berørt av denne industrien. Han dro også ut i naturen med kajakk for å se konsekvensene for elvene og de ulike økosystemene. Han gjorde det på en svært pedagogisk måte og fikk mange mennesker til å ta del i refleksjonene sine. På en måte ville han forsone oss med naturen. Og han døde under dette eventyret … Det blir helt sikkert et sterkt øyeblikk. Jeg er den eneste i familien som har sett opptakene og som har måttet møte denne smerten … Hele familien min kommer på kinoen 25. oktober. Det vil kanskje hjelpe oss med å bearbeide sorgen etter ham. Da jeg fullførte de 20 maratonene i Orléans, var jeg psykisk helt utslått fordi Thomas ikke fikk krysse målstreken i drømmen sin. Med denne filmen vil jeg hedre arbeidet og engasjementet hans. Vi skal ha to visninger i Frankrike, og deretter sykler jeg til Aarhus i Danmark som en del av «Enraciné».

Skal du allerede videre? Fortell oss …

Jeg har ikke annonsert det ennå, men 30. oktober setter jeg kursen mot Aarhus på sykkel. Det er 1100 kilometer. Jeg skal sykle på et nytt lite eventyr for å komme fram til en kongress om bevaring av jordsmonnet, med europeiske næringslivsaktører og forskere. Der skal jeg fortelle om reisen min. På vei til Aarhus skal jeg tilbakelegge 150 til 200 km om dagen, så det blir en solid utfordring. Og det er mer krevende og fysisk intenst å sykle med én arm. Etter Aarhus drar jeg videre til Montpellier og Toulouse for å delta på festivaler og konferanser. Turen er langt fra over! Det blir intenst ut året. Jeg skal prøve å skape så mye oppmerksomhet som mulig rundt jordsmonnet.