Sabastian Sawe, dopingen og behovet for fortsatt å tro på maraton

26. april 2026 brøt Sabastian Sawe en mytisk grense. I London ble kenyaneren den første mannen til å løpe et offisielt maraton på under to timer, med 1:59:30. Et øyeblikk som egentlig bare burde utløse beundring. Jubel. Begeistring. Gåsehud hos alle som elsker løping. Slik var det også i starten. Men raskt tok en annen diskusjon over: doping. For vi har kommet dit at enkelte maratonprestasjoner er blitt så enorme at det alltid finnes et snev av tvil. Og når utøveren er kenyaner, blir mistanken enda sterkere. De siste årene har stadig flere kenyanske utøvere blitt tatt for doping, noe som har svekket omdømmet til landet som har dominert langdistanseløpingen i flere tiår. Men Sawe mener det er på tide at dette endrer seg. Før Berlin og deretter London meldte han seg frivillig til et imponerende antall dopingkontroller. Initiativet er finansiert av adidas, som betaler 50 000 dollar i året til Athletics Integrity Unit for å styrke kontrollene av kenyaneren. Marathons.com ser nærmere på dette unike initiativet, som kan åpne døren for nye rutiner og, forhåpentligvis, en renere idrett.

Doping i Kenya, en virkelighet som må håndteres

Problemet er at Kenya de siste årene har havnet i sentrum av en voldsom bølge med positive dopingprøver. Siden AIU ble opprettet i 2017, har flere titalls kenyanske utøvere blitt utestengt. Mer presist har 145 kenyanske utøvere fått suspensjoner. Det tilsvarer nesten en tredel av alle sakene AIU har registrert på verdensbasis. Her snakker vi om olympiske medaljer, pallplasser i Majors og verdensrekorder som er blitt svertet. Til slutt smitter det over på hele idretten. Og rene løpere blir frarøvet seire de skulle ha hatt. Det er urettferdig, men det er blitt en del av dagens maratonvirkelighet.

Samtidig må man passe på å ikke blande alt sammen. Kenya er ikke et organisert system slik Russland var på et tidspunkt. Det finnes ingen beviser for statsorganisert doping. Det etterforskere og AIU-ledere først og fremst beskriver, er snarere en slags parallelløkonomi. Tvilsomme agenter. Mellommenn som er drevet av penger. Farmasøyter uten skrupler. Folk som beveger seg rundt utøverne og utnytter et miljø der det å løpe fort kan endre et helt liv. Det er viktig for å forstå konteksten.

I enkelte områder av Riftdalen betyr maraton enormt mye. Kanskje mer enn i Europa eller USA. Der kan seieren i et stort løp løfte en hel familie ut av fattigdom. Når så mye penger står på spill, samtidig som talenttettheten er så høy, er det uunngåelig at noen lar seg friste av doping. Det betyr ikke at kenyanske prestasjoner er «falske». Det ville være absurd å påstå. Kenya har faktisk fostret fantastiske løpere i flere tiår. Løpekulturen er enorm. Høyden, løpeturen til skolen, treningsgruppene, mengden, livsstilen og den konstante konkurransen mellom utøverne finnes virkelig. Problemet er at det ved siden av denne virkeligheten, som selvsagt gjelder flertallet, også har vært for mange positive dopingprøver.

Bli kjent med Sabastian Sawe, den første mannen som løp et offisielt maraton på under to timer. Oppvekst i Kenya, familie, tro, trening, personlighet og den nye maratonstjernens lynraske vei til toppen.

Athletics Integrity Unit, vokteren av verdens friidrett

Det er her AIU, Athletics Integrity Unit, kommer inn. Organet ble opprettet av World Athletics i 2017. Kort fortalt er det vokteren av verdens friidrett, integritetsavdelingen i World Athletics. Kontroller, etterforskning, biologiske pass, sanksjoner: Det er AIU som håndterer hele integritets- og sanksjonsarbeidet. Paradoksalt nok er en av grunnene til at så mange kenyanere blir tatt nå, at de blir testet så ofte.

Med så mange suksesser og dopingsaker har Kenya blitt et av de mest overvåkede landene i verdens friidrett. Myndighetene har sprøytet inn millioner i antidopingarbeidet. Et laboratorium for blodanalyser er til og med blitt etablert i Nairobi. Kontrollapparatet er bygget ut. Ifølge AIU-sjef Brett Clothier kan de gjennomføre en kontroll nesten hvor som helst i landet på svært kort varsel når de mottar et troverdig tips.

Det er viktig å nyansere noe mange fortsatt ikke har fått med seg: Flere positive prøver betyr ikke nødvendigvis at det dopes mer enn før. Det kan også bety at ingen fulgte ordentlig med tidligere, og at systemet fungerer bedre nå. I lang tid var ressursene langt fra tilstrekkelige sammenlignet med størrelsen på det kenyanske talentgrunnlaget. Nå er kontrollene overalt. Og utøverne vet det.

Kenyas krevende kamp mot doping

Vendepunktet kom i 2016. På den tiden eksploderte dopingsakene i Kenya, og World Athletics begynte for alvor å vurdere harde sanksjoner mot landet. Bare noen uker før OL i Rio risikerte Kenya til og med å bli utestengt fra internasjonale konkurranser dersom ingen konkrete tiltak ble satt inn. Etter press fra Verdens antidopingbyrå (WADA) reagerte myndighetene i all hast og opprettet ADAK, Kenyas nasjonale antidopingbyrå.

Derfra forsøkte landet gradvis å ta tilbake kontrollen over en kritisk situasjon. Nairobi lovet å investere 25 millioner dollar i antidopingarbeidet over fem år. Flere titalls dopingkontrollører ble ansatt, informasjonskampanjene i treningsleirene ble trappet opp, og antallet tester økte kraftig.

Til tross for innsatsen balanserer Kenya fortsatt på en knivsegg. I 2022 var situasjonen i kenyansk friidrett fremdeles kritisk, med skandalene på rekke og rad. AIU snakket til og med om stadig mer organisert doping, med personer som hadde avansert medisinsk kunnskap involvert. Enkelte etterforskninger avdekket falske medisinske dokumenter, falske leger og systemer for ulovlige injeksjoner rundt utøvere på høyt nivå. Så kom en ny smell i 2024: ADAK kunngjorde at de måtte stanse deler av kontrollarbeidet etter massive budsjettkutt fra kenyanske myndigheter. Byrået sa at det ikke lenger hadde ressurser til å oppfylle forpliktelsene sine overfor Verdens antidopingbyrå. På dette tidspunktet fryktet landet igjen utestengelse fra internasjonale konkurranser.

Noen måneder senere bevilget den kenyanske regjeringen likevel nye midler til antidopingarbeidet. I budsjettet for 2025–2026 fikk ADAK over 1,5 millioner dollar til å starte opp virksomheten igjen og gjenoppta omfattende testing. Denne konstante berg-og-dal-banen sier mye om Kenyas situasjon i dag: Et land som oppriktig forsøker å rydde opp i friidretten, men som også kjemper mot egne økonomiske begrensninger og et problem som har fått dype røtter i deler av systemet.

Ruth Chepngetich-saken viser hvor langt antidopingarbeidet har kommet

Ruth Chepngetich-saken har satt dype spor i maraton. Hun representerte nemlig akkurat det idretten ønsket å selge: ekstreme prestasjoner, en superstjerne og en vanvittig verdensrekord. Tiden på 2:09:56 i Chicago Marathon i 2024. For mange var prestasjonen enda mer imponerende enn sub2-rekorden blant menn.

Så raknet alt, bortsett fra rekorden, som fortsatt står. Den positive testen for HCTZ, et forbudt vanndrivende middel som ofte brukes som maskeringsmiddel, forsterket en følelse mange fans allerede satt med: at man ikke lenger vet hvem man skal tro på. Det som gjorde ekstra inntrykk, var at hun allerede hadde blitt testet mange ganger før dette.

Det er sannsynligvis det vanskeligste for folk flest å akseptere: En utøver kan gjennomgå et stort antall kontroller og likevel teste positivt senere. Mikrodoser, svært korte deteksjonsvinduer og mer sofistikerte metoder gjør antidopingarbeidet langt mer komplisert enn et enkelt «positiv test = jukser, negativ test = ren». Maraton lever i denne vedvarende gråsonen. I lang tid lå dopingindustrien foran virkemidlene AIU hadde til rådighet. Slik er det ikke lenger, og utestengelsen av Ruth Chepngetich er det tydeligste symbolet på utviklingen. Hun er utvilsomt AIUs største fangst noensinne.

Sabastian Sawes opplegg før Berlin og London, en første i friidrettshistorien

Det er også derfor det Sabastian Sawe gjorde, er så fascinerende. Først og fremst fordi veien hans ikke er den klassiske historien om en stjerne som er bygget opp på bane og i ungdomsklassene. Han slo gjennom senere, direkte på landeveien. Før maratondebuten hadde han ikke den medieprofilen enkelte andre mestere har.

Men viktigst av alt forsto han og teamet rundt ham én ting: Hvis Sawe slo verdensrekorden eller løp under to timer, ville svært mange ikke bare klappe. De ville tvile, kritisere og stille spørsmål ved prestasjonen.

Derfor bestemte Sawe, trener Claudio Berardelli, agent Eric Lilot og adidas seg for å etablere et forsterket antidopingopplegg med AIU før Berlin i 2025. Ikke fordi de var nødt til det, men fordi de skjønte at Sawe kunne slå alle maratonrekorder og bli den første mannen til å løpe et offisielt maraton under to timer.

adidas finansierte dermed rundt 50 000 dollar i ekstra testing. Resultatet var at Sawe ble kontrollert 25 ganger i løpet av de to månedene før Berlin. Blod, urin, uanmeldte kontroller, noen ganger tidlig om morgenen før en hardøkt, andre ganger to ganger samme dag. Kort sagt ble han testet omtrent annenhver dag. Det interessante er at dette ikke bare så ut som et siste-liten-stunt for mediene. Til London Marathon i 2026 gjentok de opplegget med et nytt, forsterket program som strakte seg over hele året.

Se detaljene i Sabastian Sawes forberedelser til det første offisielle maratonløpet under to timer. Treningsmengde, langturer, bakker, treningsleir i Kenya, trener Claudio Berardellis rolle og hemmelighetene bak oppkjøringen til London 2026.

Se hvordan Maurten hjalp Sabastian Sawe med å løpe det første offisielle maratonløpet under to timer gjennom en svært presis ernæringsstrategi, gut training og omfattende vitenskapelige data.

Tvil er nå en del av maraton

Beviser dette opplegget at han er 100 prosent ren? Det er viktig å si det tydelig: Nei, det beviser ingenting fullt ut. Vi kan aldri være 100 prosent sikre. Idretten har allerede sett for mange historier der utøvere virket urørlige før alt raknet. Lance Armstrong hadde heller aldri testet positivt i løpet av mange år. Så ja, noen vil forbli skeptiske uansett. Og helt ærlig er det forståelig. Selv Sawes trener, Claudio Berardelli, har fått ryktet sitt svekket av en dopingsak i Kenya. I 2014 testet en av utøverne hans, Rita Jeptoo, positivt for EPO bare to uker etter seieren i Chicago Marathon. Utøveren anklaget først Claudio Berardelli, men den italienske treneren ble til slutt frikjent av en domstol i Nairobi. Han har hele tiden nektet for å ha vært del av noe dopingsystem. Historien fikk en ny vending mot slutten av 2025, da Jeptoo, som nå er 45 år og for lengst har forlatt Berardellis gruppe, på nytt ble utestengt etter en positiv test for forbudte anabole steroider.

Vi husker også historien til journalisten Weldon Johnson fra LetsRun.com, som reiste til Kenya for å besøke treningsleiren til Jemima Sumgong, olympisk maratonmester fra Rio. Han beskrev et typisk kenyansk miljø som virket helt troverdig: store treningsmengder, solid disiplin, felles turer på den røde jorda, en godt strukturert gruppe, samtaler om ernæring og restitusjon og dager som var organisert rundt treningen.

Jo mer tid han tilbrakte med dem, desto mer tenkte han: «Greit, kanskje de bare er utrolig sterke.» Så, bare noen dager etter at han kom hjem, testet Sumgong positivt for EPO. Og det er sannsynligvis det mest foruroligende ved maraton. Talentet er ekte. Treningsmetodene er ekte. De utrolige prestasjonene kan noen ganger være helt plausible, helt til de ikke er det lenger. Selv når man ønsker å tro på en vakker historie, ligger det alltid en liten tvil et sted.

Samtidig er det vanskelig å kritisere en utøver som sammen med sponsoren sin betaler for å bli testet hver eneste dag. Det garanterer ikke at han er ren. Men det øker likevel overvåkingen rundt ham kraftig og sjansen for å bli tatt dersom han jukser. Fremfor alt viser det en bevissthet. Sawe vet utmerket godt at en kenyansk maratonløper som leverer en historisk prestasjon, ikke lenger får tvilen på sin side. Han må nesten bevise mer enn andre for å fremstå som troverdig.

Skoene har også forandret maraton

Det er selvsagt umulig å snakke om sub2 uten å snakke om sko. Noen omtaler det som teknologisk doping. De nye generasjonene med supersko har nemlig forandret maraton fullstendig. Skummaterialene, karbonplatene, energigevinsten og vekten på modellene spiller alle en enorm rolle i utviklingen av tidene.

Før Vaporfly kom, anså mange studier sub2 som noe svært fjernt. Etter 2017 begynte prognosene å endre seg raskt. Det betyr ikke at skoene får hvem som helst til å løpe på 1:59. Selvfølgelig ikke. Men de har tydelig flyttet grensene for hva som virket mulig. Sawe snakket også mye om adidas-skoene sine etter London. Temaet er nå en del av den moderne maratonhistorien, på linje med høyde, ernæring og strategier for drikkestasjoner.

Bli kjent med adidas Adizero Pro Evo 3, superskoen på 97 gram som fulgte Sabastian Sawe under to timer i London Marathon.

Maraton har forandret seg grundig. Før utløste en eksepsjonell tid først og fremst beundring. Nå skaper den også heftige debatter i sosiale medier, analyser, mistanker og videoer der hver detalj dissekeres bilde for bilde, sekund for sekund. For mange løpefans har tvilen blitt konstant. Og Kenya havner ofte i sentrum for denne mistilliten. Samtidig skjer det endringer. AIU har styrket kontrollapparatet i Kenya betydelig de siste årene, og det gjennomføres langt flere tester enn før. Sabastian Sawes initiativ er også et forsøk på å gi tilbake litt troverdighet til en idrett som trenger det. For maraton lever i en merkelig motsetning. Vi er trolig inne i en gullalder for øvelsen. Utøverne løper raskere enn noen gang, skoene flytter grensene, treningsmetodene utvikler seg og nivået blir stadig tettere. Men jo mer ekstraordinære prestasjonene blir, desto større behov har vi for bevis og åpenhet. Kort sagt har troverdigheten nesten blitt en del av selve prestasjonen i moderne maraton.

➜ Se detaljene i adidas Adios Pro Evo 3 som Sabastian Sawe brukte under London Marathon